Lavranskirken kirkested - spedalskhospitalet

Kirkested, i middelalderen liggende utenfor byen, nær Galgeberg. Kirkegård med graver lokalisert, men ikke hospitalskirken, viet Laurentius, eller hospitalsbygningene som trolig ligger i dette området. ST. LAVRANS KIRKE OG HOSPITAL, St. Halvards gate 26 og 28, Gnr.233 Bnr.187. Eldste omtale av anlegget er i 1240, men da kun av en kirke med kirkegård: «Olav frå Vigtil hadde flydd frå Vestre stretet. Da såg han seg ingen anna råd enn å søkje seg inn i Lavranskyrkja med mennene sine, men endå fall det nokre utafor kyrkjegarden» (Soga om Håkon Håkonsson kap. 235). Nicolaysen (1862-66:732) vil med utgangspunkt i sagaens beskrivelse av kampenes forløp lokalisere Lavranskirken med kirkegård til et område nordøst for middelalderbyen i retning Galgeberg «[oppe] i den nuværende Galgebergsgade; dette kunde godt stemme med, at der i kjelleren under det øverste hus, no. 22, paa venstre haand, før man kommer til jernbanen, for nogle aar siden blev truffet et skelet og noget søndenfor huset i haven murlevninger». Fischer (1950) støttet denne identifiseringen. Galgebergsgade (Gaden oc Weien op Efter Till Galgeberget, kart 1742) er identisk med nåværende St. Halvards gate, navneskiftet skjedde i 1866. Galgebergsgade 22 tilsvarer nåværende St. Halvards gate 26B. Håkon Christie dokumenterte i 1951 ei grøft i St. Halvards gate 28 (dagbok «Det gamle Oslo 1951 - » s. 3ff, Riksantikvarens arkiv). Han beskriver et ca. 1 m tykt, homogent kirkegårdslag med en rekke skjeletter inne på tomten, og inntil/langs gjerdet mot gaten en tørrmur som han oppfattet som en sannsynlig kirkegårdsmur. I tillegg ble han vist en buestein med vulst og hulkil funnet i hagen på stedet, og som han avtegnet. Den er middelaldersk, og sannsynligvis har den vært del av en dekkbue over en portal eller et større vindu fra andre halvdel av 1200-tallet («Decorated Style»). Dersom buen har vært rund og dens radius regnes ut, gir det en veggåpning på 3,95 m; annerledes dersom steinen stammer fra en spiss bue. Beskrivelsen av kirkegårdslaget (homogent) viser at dette var en velbrukt gravplass. Nicolaysens murrester og Christies buestein gir grunnlag for å oppfatte Lavranskirken som en steinbygning. Da tomten for Peik Sjokoladefabrikk (St. Halvards gate 28) ble utgravd i 1919-20 ble det funnet flere skjeletter. Disse ble sendt til Anatomisk institutt. Blant skjelettene var det flere som viste tegn på spedalskhet (Holck 1974:187). Ved kontroll av kartotekkortene på Anatomisk institutt, UiO, viser det seg at ett kranium stammer fra St. Halvardsgate nr. 33 (A 1580), 14 kranier fra nr. 26B (A 1667-1680) og to er kun merket «St. Laurentiuskirken» (A 735-736). Disse kraniene er tatt inn under byggearbeidene, ikke ved arkeologiske undersøkelser. Det er ingen grunn til å vektlegge det ene kraniet fra St. Halvards gate 33 og som er kommet inn samtidig med de andre og nok har endt der ved en tilfeldighet. I Oslo i middelaldren er det, i tillegg til hospitalet ute på Hovin (DN III:522), omtalt to (?) hospitaler: i 1302 St Laurentiushospitalet ved Lavranskirken (RN 66, jf DN III:160, 1331), og i 1304 et hospitali leprosorum (DN II:75). Disse er blitt oppfattet som to forskjellige institusjoner (Lange 1856:398, Faye 1882:64). Nicolaysen nevner derimot ikke leprahospitalet, kun Lavranskirken «med tilhørende hospital» (1862-66:732). Hva vi må oppfatte som et leprahospital beskrives i 1530 som sancti Jørgens hospittalle legendes vden ffore forscreffne Opslo (DN I:1077). Faye (1882:63f) argumenterte som følger med utgangspunkt i det skriftlige kildematerialet: middelalderbrev som gjaldt Lavranshospitalet omtalte dette som St. Laurentii hospital eller det ble nevnt sammen med kirken, mens de øvrige brev som omtalte et hospital ikke hadde en slik referanse og altså måtte gjelde en separat institusjon forbeholdt leprapasienter. Dessuten mente han at situasjonen nok var som i blant annet Trondheim, med ett leproseri og ett alminnelig fattighus. En slik forståelse av de skriftlige kildene åpner for at Lavranshospitalet og Jørgenshospitalet var to separate institusjoner, begge beliggende godt utenfor middelalderbyen. Førstnevnte var et anlegg med kirke og gravplass, og det faller ikke urimelig å knytte dette til de arkeologiske observasjonene fra St. Halvardsgate. Hvorvidt St. Jørgenshospitalet hadde kirke skal være uvisst. Det arkeologiske materialet svekker denne hypotesen, i og med at funnet av kranier med lepra sammen med bygningsrester peker mot én institusjon i området St. Halvards gate 26-28. Et annet argument er at et leprahospital/St. Jørgenshus burde hatt en viss formue i form av landskyld til sin drift. Jørgenshospitalet er ikke nevnt i biskop Øysteins jordebok 1388-1401 (RB), noe som derimot er tilfellet for Lavranskirken og hospitalet (RB 297f). Testamentarisk mottok leprahospitalet gaver i form av voks og penger (DN II:75, DN V:193) men ikke landskyld av gårdparter. Landskyldinntekter kan ikke belegges før i 1530 (DN I:1077), da kong Fredrik I forlente «sancti Jørgens hospittalle» til en Osloborger «mett alatt gottz renthe oc rettughett som ther nw leger til samme hospitalle». Videre fulgte plikten «att han ther skall ladde holle messer oc andhen gwds tienneste», hvilket antyder at det lå en kirke til hospitalet. Dette er første gang dedikasjonen til St. Jørgen nevnes i kildene. Det forhold at et hospital tilknyttet Lavranskirken nevnes første gang i 1302 (St Laurentiushospitalet, RN 66), omtrent samtidig med eldste omtale av et hospitali leprosorum i 1304 (DN II:75), gjør det mulig – men ikke nødvendigvis sannsynlig – at det dreier seg om to separate anlegg. På bakgrunn av det foreliggende kildematerialet og ovenstående tolkning av dette faller det rimelig å gå ut fra at det her dreier seg om en og samme institusjon, og at hospitalet som var etablert ved Lavranskirken rundt 1300 også var et leprahospital. Tydeligvis var Spitalen ok Lafranz kirkia ved reformasjonstiden gått over til å bli et rent leprahospital. Lavranskirken er ikke nevnt med sogn i løpet av middelalderen. Den er heller ikke nevnt med egen prest, noe som åpner muligheten for at ansvaret for hospitalet og kirken allerede fra rundt 1300 kan ha ligget til Oslo domkirke, slik vi finner forholdene beskrevet i 1487 (DN V:933). Fraværet av prest vises også ved at det rundt 1400 ikke var avsatt landskyld til underhold for en prest ved Lavranskirken, mens det til samme tid lå høvelig bra med slike inntekter til så vel kirkebygningens vedlikehold (kirkian til byggingar) som til de syke (folkeno til vider liifuis) (RB 297f). Skyldpartene lå spredd fra Enebakk i sør til Ringsaker og Toten i nord med svært få parter i byen eller nærområdet. I 1532 ble hospitalets jordegods forlent prosten Morten Krabbe ved Mariakirken (NRR I:40, Lange 1856:397f, Faye 1882:64), men i 1538 ble dets inntekter lagt til det da nyopprettede Oslo hospital (NRR I:55, Nicolaysen 1862-66:732) og Lavranshospitalet ble dermed nedlagt. Dette nye hospitalet var blitt etablert i det tidligere Gråbrødreklosteret som franciskanerne hadde bygd øst for Alnaelva og byen på 1290-tallet (Faye 1882:67). I tillegg fikk Oslo hospital i 1547 overført landskyldinntektene fra St. Jørgens hospital i Tønsberg ”til evig Tiid” (NRR I s. 96). Trolig var Lavranskirken blitt lagt ned i god tid før dette, for den er ikke nevnt i Jens Nilssøns visitasreiser 1574-97 – ei heller som ruin. Sannsynligvis har dette skjedd i tiden etter reformasjonen. (Kildegjennomgang til registrering av middeladerkirkegårder av NIKU vedJan Brendalsmo, RA sak 06/02235-112).

Teksten er hentet fra Riksantikvarens register Askeladden og gjengitt ordrett under NLOD 1.0. Storie har ikke endret den.