Halvardskatedralen kirkested

ST. HALVARDS KIRKE (domkirke). Ruinene av St.Halvards kirke ligger i Minneparken (også kalt Ruinparken) mellom Oslo gate, Bispegata og St.Halvards gate. Første utgravninger var i 1865 ved Nicolay Nicolaysen (Nicolaysen 1866). Minneparken ble formgitt av arkitekt Gerhard Fischer og ble åpnet i 1932. Tidligere var dette området for St.Halvards plass, og det har stått flere bygninger fra 1800-tallet på stedet. Deler av ruinen ble fjernet ved graving for kulvert for Østfoldbanen i 1920-22. Disse delene av ruinen ble rekonstruert over kulverttaket i 1930-31 (Fischer 1950). Eldste eksplisitte omtale av et bispesete i Oslo (Alpsa) er ca. 1100. Kilden er den såkalte Firenzelisten, et forarbeid for opprettelsen av erkesetet i Lund i 1104 (Nyberg 2008). Biskopskirken i Oslo var dedisert St. Halvard (jf. DN III:7). Om ikke helt ferdig bygd så var i alle fall koret reist i 1130, for da ble kong Sigurd Jorsalfar gravsatt i korets sørvegg (Soga om Magnussønene kap. 33, Eide 2008). Kirken ble opprinnelig bygd som basilika med smalere, kvadratisk kor med apsidal avslutning, flankert av to sidekapeller, også de med apsidal avslutning, et større inntil korets nordside og et mindre mot sør. Videre har kirken tverrskip som stikker kort utenfor sideskipene mot nord og sør, og et sentraltårn. Det var portaler i tverrskipene mot nord og sør, tverrstilte portaler i skipet nær vestveggen, vestportal, samt en portal i korets sørvegg. På slutten av 1200-tallet ble koret utvidet og forlenget i gotisk stil, trolig på 1260-tallet. Det ble avsluttet mot øst med fire apsider. På nordsiden ble lagt til et sakristi (jf DN IV:790). Fra nordre sideskip i kirkens vestfront gikk en overbygd bro over til bispegården. Denne hadde trestolper frem til 1240, da den ble revet ned ved krigshandlinger. Den fikk senere murfundamenter (bevart). På et tidspunkt ble det reist støttepilarer mot skipets nord- og sørvegger nær vesthjørnene. Dette støtter antagelsen om at skipet hadde to hjørnetårn i vest. Kirkegårdsavgrensningen var bygd i stein seinest på begynnelsen av 1200-tallet. Mot øst er trolig kirkegården utvidet i sammenheng med byggingen av nytt kor i 2.halvdel av 1200-tallet. Mot nordvest er utvidelsen kjent fra skriftlige kilder i tillegg til at den er påvist arkeologisk. Bygården Thomasgård avstod en del av arealet sitt her og fikk kallenavnet «Thomlen». Mot sør er kirkegården fjernet ved graving for bebyggelsen langs Bispegatas sørside på 1890-tallet og ved fundamentering av gaten i senere perioder. Kirken var en viktig begravelseskirke. I perioden 1130-1160 ble en rekke konger og kongelige begravd her, foruten Sigurd Jorsalfare, Magnus Sigurdsson Blinde, Inge Krokrygg, Orm kongsbror og kongssønnen Håkon unge. Det er en rekke omtaler av gaver til kirken i forbindelse med gravlegginger. Like vest for vestfronten er bevart en gravstein over Gudrun på Hauge. Etter reformasjonen ble kirken stående, etter hvert som den eneste kirken i den gamle middelalderbyen. Den var fortsatt en viktig. Bl.a. er biskop Jens Nilssøn gravlagt her i år 1600, sammen med sin hustru Magdalena Fransdatter. Hun døde i 1580-årene, og gravhellen er bevart i høykoret. Kirken brant med resten av middelalderbyen i 1624 men ble ikke hardt skadet og kunne brukes videre, da med sognekirkefunksjon for Oslo (området for den gamle byen). Bruken opphørte i 1661, og kirken forfalt deretter raskt. Ruinen ble benyttet som steinbrudd for byggearbeidene på Akershus festning. Det er bevart en rekke steiner som er antatt å kommer fra Halvardskatedralen i Øvre slottsport, Kongens bastion. Porten ble ommurt i 1684, 17 år etter at «Steenene aff den gamle forfaldene, Opsloe Kirche worder affbrudt, och till wor festning Aggershuus henfördt, saa och derefter til fortificationen sammestedz worder forbrugt» (Riksarkivet, Stattholderarkivet, D Ia Innbundne kongebrev, pk.8 nr.1714). Det er kjent i alt 15 altere i kirken (RB 274-291). Som for de andre bispekirkene ble også Halvardskirken benevnt som stađr (f.eks. DN II:668). Da Jon Martinsson på Sørum skulle dra på pilegrimsferd satte han i 1400 opp sitt testamente, og blant de mange forordninger var at dersom han døde i Norge skulle hans legeme flyttes i prosesjon rundt mellom en rekke kirker i Oslo («og lade indride med mit stackede Harnisk og en Hengst») før det ble gravlagt i Mariakirken: «Vil ieg at min skiold og helm skal ophengis [over graven] i hellig Kaarsis Kirchekoer der som dend unge Kong Haagen huiler» (DN XVI:42). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-112)

Teksten er hentet fra Riksantikvarens register Askeladden og gjengitt ordrett under NLOD 1.0. Storie har ikke endret den.