Vingen Vehammaren

Landbremmen på sørsida av Vingepollen ender lengst vest i en langstrakt, bratt østvestgående bergrygg. I tidligere litteratur er den omtalt som «Hammaren», men vår hjemmelskvinne, Helga Vingelven, har påpekt at den riktige betegnelsen er «Vehammaren», og dette navnet blir brukt i det følgende. Nordsida av Vehammaren er en steil og naken bergflate – ca. 45 m lang målt Ø-V og ca. 15 m høy. Den har en helning på 45o. Det høyeste punktet lengst vest er ca. 20 m o.h. (Hallström 1938:417). Berget er vitret, med flere loddrette sprekker, og særlig i den vestligste delen er bergflaten «foldet» med parallelt løpende dype riller og glatte partier imellom. Nedenfor den østlige enden av hammaren er en kilde, som i 1992 ble lagt i brønn (muntlig Helga Vingelven). Det er registrert fem felt – Vehammaren 1–5 – med til sammen 199 figurer. Majoriteten av disse figurene er registrert av Bøe og Hallström på de nordvendte flatene av Vehammaren (Vehammaren 1 og 2). Bakka har dokumentert fire-fem nye figurer på felt 1. Felt 3, som er delvis dokumentert av Bøe og som ble gjenfunnet i 1997, står i den vestvendte tverrveggen lengst vest på Vehammaren. Felt 4, som er en mindre blokk med én figur nedenfor østenden av hammaren, ble oppdaget i 1996. Felt 5 ble oppdaget av Lødøen i 2012, og består av en geometrisk figur på en stor steinblokk like ved felt 4. Pr. 2012 er gjenfinningsgraden og bevaringstilstanden på Vehammaren 1 og 2 – dvs. figur for figur – bare delvis kartlagt, derfor forholder vi oss til Bøes dokumentasjon. En har derfor ikke oversikt over hvilke figurer som eventuelt ikke kan gjenfinnes. (Se også Lødøen & Mandt 2012).

Teksten er hentet fra Riksantikvarens register Askeladden og gjengitt ordrett under NLOD 1.0. Storie har ikke endret den.