Vingen Leitet

Vingen ligger på sørsiden av en liten fjordarm (Vingepollen). På begge sider av fjorden er det høye (opp mot 600 m), bratte bergvegger. Terrenget er ulendt og svært steinete, både fordi det er mange små og store knauser som står opp fra jorden, og fordi det har gått mange ras der (forrige steinsprang var i mai 1992). Det er stedvis tett med løvtrær i fjellsiden sør for fjorden (på nordsiden er det for bratt). Innerst (lengst øst) i Vingen er Vingenelva. Området benyttes idag som beitemark. Lengst vest i Vingen, ved fjorden, har Fylkesmannen fått oppført en hytte/vaktbu. Like nedenfor denne har kommunen bygget en stor kai. Lengst øst i Vingen ligger Naustbua som tilhører Universitetet i Bergen, samt to hytter og et naust som er i bruk av privatpersoner. Det finnes ingen veier i området, kun tråkk og stier (blant annet en turiststi). Området langs foten av Lyngrabben, i skråningen opp fra stien som går fra Vatnet mot Brattebakken, kalles Leitet. Stien danner nordgrensen for Leitet mot Teigen. Mot vest går grensen mellom Leitet og lokaliteten Ved Vatnet langs en terrassekant. I den vestlige delen av området er det ristninger på lave bergnabber langsetter – dvs. sør for – gangstien fra Vatnet til Brattebakken. I den østlige delen av området er det ristninger på bergsva som ligger i skråningen opp mot foten av Lyngrabben. Det er registrert tolv felt – Leitet 1–12 – med til sammen 350 figurer. Bøe har dokumentert fem felt (felt 1–5) og deler av et sjette (felt 6). Hallström har dokumentert deler av fem felt (felt 2–5 og 6). Han beskriver figurene i den vestlige delen av Leitet som «generally very indistinct and confused», og har derfor bare gjengitt de tydeligste (Hallström 1938:425, Pl. XXXIX). Det er bare delvis samsvar mellom Bøes og Hallströms kalkeringer. Bakka har dokumentert sju felt (felt 6–12). De feltene Bakka dokumenterte ble avdekket i 1964, med unntak av deler av felt 6 som er dokumentert av både Bøe og Hallström (Bøe 276–287, fig. 9.8.11 her). En stein som var rast ned fra Lyngrabben, og som dekket deler av feltene 6 og 8, ble av Thorvald Vingelven sprengt i tre deler for å gjøre det mulig å kalkere de underliggende figurene (pers. med. Helga Vingelven). Pr. 2010 er alle tidligere registrerte felt på Leitet gjenfunnet. I perioden 1994–97 er til sammen 20 nye figurer oppdaget på feltene 1–3, 7 og 9. Flere av feltene på Leitet har vært utsatt for hærverk. I 1991 ble felt 10 (Bakkas «Børslienfeltet») griset til med grønn spraymaling. Felt 6 og 8 (h.h.v. Bakkas «Leitet A» og «Leitet B») var alt i 1981 skjemmet av riping og tusjrabbel, og de var i tillegg skadd av store avskallinger. De ble derfor dekket til med torv i håp om å bevare restene. På det tidspunktet hadde en ennå ikke utviklet metoder til å feste løse partier av ristningsflaten. Slike metoder er nå utprøvd gjennom flere år, men det er stadig utfordringer med de nye metodene om varighet i forhold til klima og nedbør. Det er dessuten svært tidkrevende og kostbart å gjennomføre feltkonservering i det omfang som er nødvendig for denne lokaliteten. Universitetsmuseet i Bergen er i dialog med Riksantikvaren om hva en bør gjøre , bla haster det med å kontrollere effekten av den tildekkingen som ble gjort i 1981. (se også Lødøen & Mandt 2012)

Teksten er hentet fra Riksantikvarens register Askeladden og gjengitt ordrett under NLOD 1.0. Storie har ikke endret den.