Vikedal gamle kirkested - Sønnanå

VIKEDAL (hovedkirke), gnr. 67 Sønnanå (Vikedal sogn). Eldste omtale av en kirke på (gnr. 67) Sønnanå er i 1534 (Wigedalz kirkio, DN III:1134), sognet nevnes 100 år tidligere (DN III:1134) og prest allerede i 1311 (sira Halwarðr j Uika dale, DN IV:90). Dessuten er bevart kummen av en døpefont i kleber fra 1100-tallet (Solhaug 2001:104). Middelalderkirken ser ut til å ha vært en stavkirke. På 1620-tallet gjennomgikk denne en større reparasjon, og i 1670 ble den revet. Den nye kirken ble på slutten av 1820-tallet, samt i 1834 etter lynnedslag, kraftig reparert. I 1881 stod ny kirke, den nåværende, ferdig til vigsling, og gammelkirken ble revet 1883. Stiftsdireksjonen ga i 1880 løyve til nybygg «paa dertil udseet tomt paa gaarden Søndenaa, og at der sammesteds tillades anlagt en Begravelsesplads af lovbefalet Størrelse». Både den gamle og den nye gravplassen ble benyttet etter 1881 (Dybdal-Holthe 1981). Det framgår ikke av litteraturen nøyaktig hvor de eldre kirkene sto, og hvorvidt dette er langt fra der nykirken ble reist. Nåværende kirke står på Sønnanå på sørsiden av Vikadalsåna der denne munner ut i Osavika, rett øst for Opsalsfossen. Likevel er det klart, ut fra lokale informanter, at de eldre kirkene sto om lag 500 m sørvest for den nåværende og nær ved elvemunningen, på en elveterrasse merket med rune-R på ØK. På et tidlig tidspunkt har hele dalføret opp fra Osavika vært én gård med navnet Vik (jfr. NG 278), og der Sunnanå ble navnet på den bruksenheten der kirken ble reist, mens Vikedal som navn på kirkestedet fra ca. 1300 og utover er trolig et bygdenavn. Bruket Sunnanå ble på slutten av 1200-tallet gitt domkirken i Stavanger av adelsmannen «herr Sigurd» (DN II:31). Som sedvane var ble gården bygslet bort i fellesskap mellom biskopen og kannikene, noe som snart viste seg å være upraktisk da ingen av partene vedlikeholdt bygningsmassen. Dette gjorde det vanskelig å bygsle bort gården, og i 1319 makeskiftet partene slik at biskopen fikk Sunnanå mot at kannikene fikk hans rettigheter i gården Hanekam (DN III:116). Prestegården ble ca. 1620 kalt Hallingstad phræstegaard (St.S. 116), og også denne bør ha vært part av Vik. Rundt 1620 var Vikedal hovedkirke med annekser på Sandeid og Imsland (St.S. 114f). Nåværende Prestagarden utgjør Hallingstad nedre. En Hælghi a Haddingsstadom er nevnt 1311 som en av flere takstmenn i konflikten rundt laksefisket nær Sand i Jelsa prestegjeld, sammen med sira Þorgæir a Sandom, sira Halwarðr j Uika dale, Pettar a Uppsalum, Sighurdr a Biarkhaugum oc Ogmundr j Hoggvande vik (DN IV:90) – samtlige kjente størrelser i samtiden. Muligens kan denne Helge på Hallingstad eller en av hans etterkommere ha gitt halve gården til presten i Vikedal til bruk som prestegård. Med utgangspunkt i et brev fra 1534 (DN III:1134) antar Rygh at kirken var viet jomfru Maria (NG 278). I brevet nevnes det kun at kirken hadde et Mariaalter og at det lå inntekter til dette i form av landskyld (iomffru Maria y Wigedalz kirke eygher ther [i nedre Holte] xviii marcke bool wdy thet fysket oc landskildh fore), hvilket ikke nødvendigvis betyr at kirken var dedisert denne helgenen. Rundt 1620 var Vikedal hovedkirke med annekser på Sandeid og Imsland (St.S. 114f). Kirkens kleberfont ble i sin tid benyttet som vasstro under en slipestein på Sunnanå, og den gamle alterplata i stein lå lenge som trappestein foran sakristiet (Dybdal-Holthe 1981:16). Rett opp/sørøst for kirken heter det Preståsen. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21 - oppdatert tekst 2016)

Teksten er hentet fra Riksantikvarens register Askeladden og gjengitt ordrett under NLOD 1.0. Storie har ikke endret den.