Tune kirkested

TUNE (hovedkirke), gnr. 65 (=2065) Tune lille og store (Tune sogn). Den romanske steinkirken hadde rektangulært skip og et smalere, rektangulært kor med (sekundær?) apside, samt vesttårn. I gotisk tid ble det bygd til tverrskip i nord og sør, og koret ble erstattet med et større kor i skipets bredde. Kirken framstod dermed som en kirke med korsformet grunnplan. Kirken ble erstattet med en ny steinkirke i 1863, men denne brant i 1908 og ble erstattet med dagens kirke bygd 1909. De to yngre kirkene skal være reist på samme sted som middelalderkirken (NK 225ff). Kirken står på (gnr. 2065) Tune store. I 1397 ble prestbolet ført som prestbolet sæm kallaz Valaskioll og med skyldstørrelse (RB 489), rimligvis et bruk av kirkestedsgården. Valaskioll er identisk med dagens (63=2063) Tune prestegård (NG 296). Utfra lokaltopografi, gårdsgrenseløp og navnetyper bør foruten Tune store og prestegården også (dagens gnr. 64=2064) Tune lille regnes til opphavsgården i tiden da kirken ble reist. Tune er omtalt som den ene av to fylkeskirker i Vingulmork i eldre Borgartings kristenrett (B 8). Tune var i 1426 hovedkirke med annekser på Borge, Glemmen og Holleby (DN XVII:453, 455). 1457 skulle biskopen på visitas liggia a Rygiof j nath fore thet oss burde former ¿ [ha?] læghit a Twnom j nat (DN V:809). I tiden 1407-1454 er det bevart en rekke brev der pavene refordeler Tune sogneprestembede og kannikedømme til forskjellige liebhabere og stokker om på en rekke andre tilsvarende embeder i Sør-Norge (se henv. under prestegjeldet). Kirken har en døpefont i kleber fra slutten av 1100-tallet (NK 228). Ei bukt i Tunevannet rett nord for kirken kalles Kirkeverpen, og plassen Klokkerød ligger rett øst for kirken.

Teksten er hentet fra Riksantikvarens register Askeladden og gjengitt ordrett under NLOD 1.0. Storie har ikke endret den.