Storfosna gamle kirkested - Storfosen gods

STORFOSEN, gnr. 60 Storfosen (Ørlandet sogn). Navnet Storfosen/Storfosna oppstod på slutten av 1600-tallet for å skille stedet fra Lillefosna på Møre (Rian 1986:58). Øya og gården (gnr. 60) Storfosen har dermed en uhyre strategiske beliggenhet i forhold all kommunikasjon både ut og inn av Trondheimsfjorden og opp og ned langs norskekysten. Etter all sannsynlighet ble gården konfiskert i løpet av 1100-tallet og lagt under kronen. Eldste omtale av en kirke på Storfosen er i Håkon Håkonssons saga i året 1239, da hertug Skule sendte sine folk etter kongens menn. Her framgår det at den da stående kirken var blitt innviet i 1236: “Dei kom uventa til Folskn og felte straks Gunnar inne i stova. Der fall òg fleire menn. Ivar Korne var ute i eit loft og kom seg ut gjennom ei glugge i berre skjorta og linbroka, og tenkte seg inn i kyrkja, men ho var låst. Det stod ein stige ved kyrkja, og han sprang oppetter stigen og så opp på kyrkja og var der om natta. Men dei sprang rundt ikring og gjette til om morgonen i dagninga. Da var Ivar mesta død av kulde. Han bad om grid, men fekk ikkje. Sidan gjekk ein mann opp stigen til han og stakk han med eit spyd. Da rapa han død ned; men blod og involar låg att på kyrkja. Dette var tredje sommaren etter at kong Håkon hadde late vigsla kyrkja”. Kirken er også omtalt i 1354 med prest oc clerk (DN II:326) i forbindelse med et makeskifte mellom erkebiskop Olav og kong Magnus og som det ikke ble noe av (Helland 1898:69). Rygh (1901:54) og Rian (1986:58) mener det dreier seg om (gnr. 60) Storfosen, men i og med at det presiseres a Nordmøre, er det likevel mulig at den gården Fosen (med kirke) som nevnes er Lillefosna på Møre. Etter dette er kirken ikke nevnt i skriftlige samtidskilder. Schøning var på Storfosen i 1774 (I:289ff) men har ingen nye opplysninger om kirken. På Storfosen finnes det en hvelvet steinkjeller som i følge Schøning (I:292) ble bygget av Colstrup på slutten av 1700-tallet. Det er blitt hevdet at kjelleren skulle være bygget av stein fra en sammenrast steinkirke på gården: “I kjelleren er det endel stein som trolig skriver seg fra den forsvundne kirken. Det er dels en kleberstein som ser ut til å ha vært et dekorativt element. Det har kanskje vært et dyrehode (...) Videre er det et par kvadersteiner i murverket som ellers består av bruddstein”. Et annet befaringsnotat omtaler ikke ovennevnte steiner men fastslår at den hvelvede kjelleren bør kunne dateres til 16-1700 tallet. Ved flere anledninger er det blitt gjort skjelettfunn på gårdens tun: “I 1938 ble det gravd en grøft over gårdsplassen. I 15 meters lengde ble det funnet 100-talls skjeletter. Ved samme anledning skulle jernalderfunnet være gjort. De skjeletter som kom fram i 1938 viste at det nærmest dreiet seg om et rektangulært område med graver. Dette passer jo godt med en kirkegård”. Også etter 1938 har en ved gravearbeider truffet på kristne graver og samtlige kan lokaliseres til gårdsplassen mellom hovedbygningen og den nye driftsbygningens sørøsthjørne (Brendalsmo 2006:437ff m/ref.). Schøning noterte om de synlige fornminnene nær gården i 1774 (I:292f): “Vesten for Gaarden ligger en stor rund Kiæmpe-Høi, kaldet Ørn-Hauen, som nu for den største Deel er udgraven og udkastet (...) Høien har været 148 Skridt, i sin største Omkreds; og længer mod Søen, i S. O. omtrent fra den, har ligget en anden mindre, men som ogsaa mestendeels er udgraven eller udpløiet”. Analyse av eldre flyfoto (VITMUS/top.ark.) viser tydelige spor av utpløyde og planerte gravhauger, derunder en storhaug som ut fra stedsangivelsene hos Schøning nok er identisk med Ørn-Hauen. Sporene finnes rett vest for gården inntil/nord for en åsrabbe kalt Klungerhaugen. Tunet for gammelgården skal etter lokal tradisjon ha ligget nærmere Ørnhaugen enn hva det gjør i dag. På 1870-tallet fantes det fortsatt rester av en rundhaug med en omkrets på ca. 90 m (Rygh 1880:29). Jernalderfunnet fra 1938 er en rik kvinnegrav fra rundt år 600 (Rian 1986:58). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendlasmo, RA sak 06/02235-70)

Teksten er hentet fra Riksantikvarens register Askeladden og gjengitt ordrett under NLOD 1.0. Storie har ikke endret den.