Stein

Helleristningen ble oppdaget sommeren 1933 etter at skogen ble fjernet på Steinsodden. Steinen ble befart i september 1933 av Eivind Engelstad. Den ble befart sommeren 1935 av Gutorm Gjessing og Agnes Schulz. Gjessing beskriver ristningen som "hugd på en stor, erratisk blokk i Svartskogen ute på en odde i Mjøsa, en 300 - 300 meter vestsydvest for gården. Steinblokken består av en løs og skifrig bergart med grågrønn forvitringshud. Lagdelingen ligger nærmest horisontalt, med litt helling mot syd. Den er ganske stor, har en høyde av om lag 3 meter, en lengde av 6-7 meter og en bredde av 4-5 meter. Denne svære steinen ligger nesten ytterst på sydsiden av odden. Fra ristningen skråner terrenget svakt nedover mot stranden, slik at ristningsblokken bare ligger noen ganske få meter over vannflaten". Han skriver videre om figurene: "Figurene er hugd inn på nord- syd- og østsiden av steinen". Gustaf Hallström besøkte lokaliteten ikke lenge etter, og publiserte denne i sitt verk "Monumental Art of Northern Europe from the Stone Age 1" fra 1938. Steinen ble kalkert av Egil Mikkelsen i 1974. Han skriver dette om bergkunsten her: Forekomsten består av 4 felt på en stor steinblokk ca. 6x4,5 m og 3 m høy, beliggende på en odde i Mjøsa, ca. 45 m fra vannet og 3,5- 4 m over nåværende nivå. Nord-feltet (Mikkelsens fig. 18, og Gjessings fig. 2-3): Dette feltet vender inn mot land og har vært godt beskyttet mot forvitring. Her finner en to hele elgfigurer, samt en figur hvor hodet er ødelagt, men som antagelig også er en elg (nr. 3, fig. 18). Bakpartiet av denne dyrefiguren er hugget inn i bakre delen av elgen, nr. 2; figur nr. 2 er antagelig hugget inn først. Over de tre dyrefigurene finner vi noen vanskelig tolkbare figurer eller streker, nr. 4 og 5. Strekene over elgen, nr. 2 er jeg tilbøyelig til å se i sammenheng med dyrefiguren (sml. Geithus forekomst I, fig. 7: «ragg» på ryggen). De vesentligste avvikelser i min kalkering av nord-feltet i forhold til Gjessings tolkning av dette, ligger i oppfattelsen av figur nr. 3 og dens forhold til den store elgfiguren, nr. 2 (sml. fig. 18 her og Gjessing 1937: fig. 2-3). Sør-feltet (Mikkelsens fig. 19, og Gjessings fig. 4-5): Dette feltet vender ut mot Mjøsa. Figurene er dypt hugget, men bergflaten er kraftig forvitret her, og store stykker har falt av slik at noen av figurene er skadet. Antagelig har det opprinnelig vært flere figurer på denne flaten. Liksom Gjessing, har forfatteren dokumentert 6 sikkert utskillbare dyrefigurer. Bare en har «skjegg» og kan derfor bestemmes som elg. De øvrige kan bare bestemmes til å være hjortedyr. Vår kalkering avviker bare lite fra Gjessings opptegning av figurene på sør-feltet (sml. fig. 19 her og Gjessing 1937: fig. 4-5). Øst-feltet (Mikkelsens fig. 20, Gjessings fig. 5-6) Hallström 1938:541: Også på dette feltet har det skjedd en del forvitring og sprekkdannelser. På dette feltet avviker min kalkering mer fra Gjessings tolkninger enn hva tilfellet er for de øvrige feltene. Han oppgir at det her kan spores 4 elger og muligens rester av en båt. Ved forfatterens kalkering av feltet i 1974 ble det konstatert 6 dyrefigurer, antagelig elger. Alle figurene beveger seg nordover, mot land. Figuren lengst til høyre (nr. 5-6, fig. 20) mente Gjessing opprinnelig var feilhugget, men at dette var rettet ved at det ble hugget et nytt bakbein. Dessuten hadde dyret fått dobbelt konturlinje (Gjessing 1937: 59). I virkeligheten synes det her å være snakk om to elgfigurer som delvis er hugget over hverandre. De linjene som av Gjessing er tolket som mulige rester av en båt (op.cit.: 60), må etter mine undersøkelser heller tolkes som deler av et hjortedyr (svakere hugget enn de andre figurene på øst-feltet), nr. 2. Ellers avviker de to undersøkelsene på en del punkter særlig når det gjelder linjer inne i dyrekroppene (se også Hallstrom 1938: 541, kalkering etter Gjessings fotografier). Sørøst-feltet (Mikkelsens fig.21, Gjessings fig. 6): På sørøsthjørnet av steinen mente Gjessing å kunne observere en elgfigur og deler av en båt (Gjessing 1937: fig. 6), fig. 21. Begge figurene var sterkt forvitret. Ved våre undersøkelser i 1974 var det ikke mulig å foreta en sikker kalkering av disse figurene. Elgfiguren må imidlertid kunne regnes som sikker på grunnlag av Gjessings foto. Det han oppfatter som båt (kjøllinje og fem mannskapsstreker), må heller kunne tolkes som en kraftig forvitret dyrefigur, der bare buklinjen og noen av tverrstrekene i kroppsfyllingen er bevart. (Denne figuren er ikke angitt som elg/hjortedyr i tabell I). I dag vet vi at det er flere figurer sannsynligvis på alle sidene av steinen. Minst 16 i alt.

Teksten er hentet fra Riksantikvarens register Askeladden og gjengitt ordrett under NLOD 1.0. Storie har ikke endret den.