St. Evens kapell, Øyvindstjønna

VASSFJELLET ST. EDWINS KAPELL, gnr. 92/1 Melhus (Melhus sogn). Eldste omtale av en kirkebygning på Vassfjellet er i 1775: ”Paa den vestre Siide af Fiældet, ligger en Kjøin, eller et lidet Vand, kaldet St. Evens Kilde, hos hvilken berettes, at et Capell skal i gamle Dage have staaet (uden Tvil kaldet St. Evens Kirke) hvorhen Stedets Prest reiste op, for at holde Messe, paa visse Tider om Sommeren, naar Almuen søgte didhen. Saavel paa Stedet selv have været Levninger efter Capellet, som ogsaa forvarede i Melhuus Prestegaard, indtil Aar 1718, da de der, af de Svenske, bleve opbrændte. Ved Kilden staaer en Hob Stave eller Krykker, efter dem, som didhen ere bragte syge, og paa Bunden af Vandet have været seete endeel smaae Penger, som der ere nedkastede”. Schønings beretning er en noe upresis avskrift av sogneprest Hr. Kristen Lüsters innførsel i Dalernes Matrikul Bog fra 1733 hvor det heter: ”Saa har her og i de papistiske tider staaet paa Vasfjeldet et Capell ved St. Evens Kilde, hvor presten efter de tiders maade er opreist at holde messe for de som hellige aftener om Sommeren søgte derhen for at betjene sig af St. Evens Kildes Vand. Nogle levninger af dette Capell fandtes endda her paa Melhus førend de svenske ved deres invation her 1718 opbrændte dem. Saa og findes der gamle Mænd som kand fortelle at deres forældre skal have seet de ved kilden igienliggende krykker, som de syge har efterladt sig, der har besøgt kilden, og paa bunden af kilden skal i klart veirlig være seet en del smaapenger derneden kast”. Klüwer (1823a:100) utdyper tradisjonen noe: “(…) [kapellet] hvorved Præsten i Melhuus trende Gange om Aaret forrettede Tjeneste. Endnu i 1718, da Bønderne flygtede til Fjelds for de i Bygden indfaldte Svenske, fandtes Fundamentet, nogle malede Bræder, og endeel Krykker efter bemeldte Capel. Nu derimod findes aldeles intet deraf tilbage, saa man ikke engang kan bestemme Stedet, hvor det har staaet”. St. Even er en fornorskning av det angelsaksiske Edwin, den første kristne konge i Northumbria. I 1933 ble det gravd i torven ved tjønnas utløp i nord: “Han støtte da på gammelt, morknet tre fra kapellet, men det merkeligste var at han i torven også fant et gammelt, middelaldersk helgenbillede, som var skåret i tre og forestiller St. Mikael, som trær på dragen”. St. Mikaelsframstillingen befinner seg i dag på NTNU/VITMUS i Trondheim. Den 0,5 m høye figuren er skåret i eik, og et hull på undersiden viser at den har hørt hjemme i et alterskap. På bakgrunn av stilhistoriske kriterier bør figuren kunne dateres til 1200-tallet. Øyvindstjønna ligger på 527 moh nær det høyeste punktet på Vassfjellet (710 moh), vest for vannskillet og mot Gauldalen. På 1990-tallet ble hele området rundt Øyvindstjønna undersøkt med metalldetektor, også området ved utløpet i nord. Det eneste stedet hvor detektoren ga utslag var sørvest for og inntil tjønna. På en liten, tørrlendt flate her, 2 m rett opp for vannspeilet, ble det påvist en mulig tuft for en liten bygning, og mellom to steiner lagt i skift, og som dannet det ene hjørnet av tuften, ble det funnet en liten blygjenstand med et innrisset Andreaskors. Gjenstanden var 30 mm lang og 12 mm bred. Hvilken funksjon gjenstanden har hatt er ukjent. Orienteringen av tuften er nordnordvest-sørsørøst etter dalføret og det lille platået. I tuftområdet ble det ved spadestikk påvist et tynt lag kull. 125 m sør for tuftesteinene finnes det to oppkommer av vann som strengt tatt bør vurderes som ett. De ligger med 2 m mellomrom øverst på hver sin side av en liten forhøyning i terrenget, vannet blir her presset opp i grusen og renner ned fra oppkommene i hver sin retning. Det gamle veifaret går rett forbi tuften og oppkommet (Brendalsmo 2006:501ff m/ref.). Funnet av St. Mikaelsfiguren gjør at vi må kunne slutte at det har stått en kirkebygning ved tjønna og at denne er blitt reist seinest på 1200-tallet. Trolig har bygningen stått på et lite, tørrlendt parti ved sørvestenden av innsjøen hvor det er blitt registrert fundamentsteiner for en bygning. En svak, lokal tradisjon i Melhus støtter opp om en slik lokalisering. Sannsynligvis går den kildekulten som Schøning og Klüwer dokumenterte tilbake til middelalderen, og det virker ikke usannsynlig at Melhuspresten på et tidspunkt holdt messe på stedet om sommeren. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkesteder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-70) Eldre beskrivelse: Kirkested, helligkilde og kirke-/pilgimsvei. Inget i dag synlig av kapellet men på Schønings tid skal det ha vært synlige rester av kapellet på stedet. Kilden(e) kommer opp ca 100 m fra sørenden av tjønna. Veifaret kommer fra Flålykkja i S og kan følges fram til Øyavollen forbi Kvålsvollen på V-siden av bekkedalen, og opp Vassfjellet til kirkestedet. Den fortsetter mot N på V-siden av Damtjønna og videre mot Lauvset.

Teksten er hentet fra Riksantikvarens register Askeladden og gjengitt ordrett under NLOD 1.0. Storie har ikke endret den.