Sakshaug gamle kirkested

SAKSHAUG ST. PETER (?) (INDERØY), gnr. 3 Sakshaug (Sakshaug sogn).Eldste omtale av kirken er i 1433 (ecclesiam Sorshaugh, DN V:626), men i kirken finnes endepartiet fra en benk datert til andre halvdel av 1100-tallet (Andersen 1997:21) og en døpefont i kleber datert til 1250-75 (Solhaug 2000:78). Gamle Sakshaug kirke står på (gnr. 3) Sakshaug. Ny kirke i bygda stod i 1871 ferdig på (5) Sakshaug nedre, om lag 500 m sørøst og ned for middelalderkirken. Dette er en langkirke i lysegrå marmor med midtskip og sideskip. Gamle Sakshaug kirke ble ikke revet, men alt treverk ble revet ut og solgt på auksjon i 1873. Ruinen ble stående noen år uten tak før den ble restaurert i perioden 1908-1958. Middelalderkirken har rektangulært skip med smalere, rektangulært kor og et sakristi på korets sørside. Den ble opprinnelig bygd med tårn i vest, men dette ble på et tidspunkt revet og steinene brukt til å bygge støttepillarer på skipets sørside. Støttemurene er bygd før ca. 1400, for ved byggingen av sakristiet ble den østre av murene her benyttet til vestmur uten forband. Sakristiet stod trolig ferdig på 1440-tallet. Kirken har marmorkvader fra et lokalt brudd, og i tillegg fines det enkelte kvader i kleber fra Slipsteinsberget nær Mære kirke. Alderdommelige trekk i form av figurer og figurhoder på kvader både i portaler og vesthjørner i skipet setter Sakshaug i gruppe med Værnes kirke, om enn muligens noe yngre. Kvaderen i korets sørportal og østvindu er hogd i lys kleber og det finnes begge steder steinhoggermerker. Flere av disse ser i følge Wallem (1933) ut til å være identiske med merker i domkirkens tverrskip og oktogon, hvilket harmonerer bra med at kvaderen er hogd i Trondheimskleber. Sakshaugs korportal er innvendig spissbuet, mens den utvendig trolig har hatt en kløverbladformet bueåpning og bue med geometrisk dekor (chevron) lik den i tårnfotens vestportal på Hustad. Stilmessig hører derfor denne portalen hjemme i 1170-90 årene, og dermed kan trolig den av Schøning omtalte innskriften på portalen være korrekt. I følge denne skal erkebiskop Øystein ha innviet kirken i 1184. Et så seint innvielsestidspunkt må skyldes at koret er så kraftig ombygd at alteret ble gjenoppmurt, for kirken for øvrig stod opprinnelig ferdig rundt 1150. Trolig henger Øysteins besøk sammen med at den indre delen av korgolvet ble hevet til et podium. Sakshaug kirke ser dermed ut til å ha hatt tre hovedbyggefaser. I den første ble trolig bare koret murt opp, kun med anfangsstein satt igjen for forband med et seinere skip. Dette kan leses ut av det forhold at skipet ligger svært skjevt på koret. Hvor lang tid det gikk før skipet og tårnet ble bygd er uvisst, for vi har ingen rester etter den opprinnelige korportalen. Alt vi vet, er at de eldste vinduene i koret er rundbuede og hogd i marmor. Men vi tar vel ikke mye feil om vi anslår at koret seinest sto klart noenlunde samtidig med koret på Værnes, altså i 1140-årene. Hovedfase to i byggingen, skipet og tårnet, bør ha vært avsluttet i 1150-årene slik stiltrekk i portalbuen i skipets nordportal vitner om. Hovedfase tre er byggingen av sakristiet på 1440-tallet. I 1589 var Saxhoug hovedkirke med Salberg, Hustad og Vestvik som anneks. Kirkene på Ulvan og Kirknes ble på dette tidspunkt bestemt nedlagt. Også i 1774 (Schøning I:239) var Sakshaug hovedkirke, fortsatt med Salberg, Verran og Hustad som anneks (Brendalsmo 2006:634ff m/ref.). Prestegården (117) Li er nabogård i nordnordøst til Sakshaug, og muligens er det denne som nevnes i 1432 (prestbolet j sarshaugh, AB s. 6). Li var fortsatt lagmannsgods i 1668, så funksjonen som prestegård skyldtes trolig at den var benefisert krongods som på et seint tidspunkt ble makeskiftet. Den ene av de i alt åtte middelalderske runeinnskrifter i kirken er tolket som petr a mik (Peter eier meg), og M. Olsen (1960:100) mener derfor at Sakshaug kirke var dedisert St. Peter. Erkebiskop Aslak Bolt betinget seg i 1432 (AB s. 114) nattlege i seks netter på Sorshaug under sine visitaser. Tidligere var det to kirkegårder til kirken, “ein ikring kyrkja og ein ovanfor vegen. Den siste grensa mot vest til ‘Gapestokk-haugen,’” (Hegge 1971:55). Det gamle tunet på Sakshaug kan ha ligget der gnr. 3/1 ligger i dag, noen titalls meter øst for kirken (Sakshaug 1937:11). Det er kjent svært få gravfunn som kan knyttes til området rett ved kirken. En vikingtids kvinnegrav er funnet under flatmark på Sakshaug (Møllenhus 1973:50), mens Kraft (1835:97) hevder at “[paa Saxhoug] ere flere Oldtidsminder”. Sagaene knytter likevel en spesiell gravhaug til gården (Soga om Håkon den gode, kap. 12): Hunden Saur skal ha blitt satt til konge over Øynafylket og Sparbyggjafylket. Han bodde på Inderøya ”og hadde setet sitt der det heiter Saurshaug [Sakshaug]”. Schøning ble vist til en haug hvor lokal tradisjon hevdet at Saur lå gravlagt (I:237): ”Den er temmelig anseelig, og opgraven for længe siden, da deri skal være fundet et Sværd, en Striids-Øxe, med viidere. Den er nu bevoxen med Krat-Skov, og for Resten liig de andre almindelige runde Høie. Strax vesten for den ligger en anden temmelig stor rund Høi, og hos den 2de runde ditto, en ved hver Ende”. Møllenhus (1973:47f) refererer en annen tradisjon, at det er bygdekongen Sorr/Saur som ligger i Saurs-haugen. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-70).

Teksten er hentet fra Riksantikvarens register Askeladden og gjengitt ordrett under NLOD 1.0. Storie har ikke endret den.