Øre kirkested

ØRE, gnr. 25 Øre (Øre sogn). Eldste omtale av kirken er ca. 1303 (kirkiunni a Oeyrum, DN II:70). Nåværende kirke står på (gnr. 25) Øre nær ytterst på odden der Skeidsdalselva munner ut i Batnfjorden. Middelalderkirken skal ha stått på samme tuftsted: ”Nedanfor kyrkja – mot sjøen – låg garden Øre. Stova låg nær opp til kyrkja ved austre enden. Her hadde prestane tilhald når dei var på Øre”. I 1646 omtales den som en langkirke i stavverk, utvendig borkledd. Rundt 1650 ble det bygd til et tårn midt over kirken og våpenhus i vest. I 1668 ble det reist skrifthus og året etter ble det bygd til tverrskip i tømmer mot nord. En eldre konstruksjon i stavteknikk var trolig den ”Fundt” som nevnes 1646, og den utgjorde sannsynligvis et eget adskilt rom inne i kirken. Kirken hadde på denne tiden inngang til koret i sør og til skipet i vest og i sør, og den var skordet opp på fire steder. Ut for sørportalen i skipet var det et stort våpenhus. I 1863 (1864?) ble kirken revet og den nåværende reist (Heggem & al 1965). Øre ble i 1589 betegnet cappell og ført som anneks til Tingvoll (Thr.R. 68). I 1893 ble det skilt ut som eget prestegjeld (NG 357). Prestgarden ligger noen hundre meter sørvest for kirken, og både denne og Klokkargarden er bruk av (24) Sjømæling. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårde av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-69).

Teksten er hentet fra Riksantikvarens register Askeladden og gjengitt ordrett under NLOD 1.0. Storie har ikke endret den.