Møllendalsveien 42b, Betongstøperi

Foran studenthjemmene på Grønneviksøren i Møllendal i Bergen står det en særpreget hallbygning i utmurt bindingsverk. Bygningen er oppført i 1942/1943, av eller for den tyske okkupasjonsmakten. Bygningen ble opprinnelig oppført for støping av spennbetongelementer i forbindelse med byggingen av ubåtbunkeren «Bruno» på Laksevåg. Etter andre verdenskrig ble den brukt som sementstøperi og senere som lagerbygning. Bygningen har høy krigsminneverdi siden den direkte kan knyttes til den tyske okkupasjonsmaktens bygging av ubåtbunkeren «Bruno». Sistnevnte er et fredet kulturminne. Okkupasjonsmakten bygget støperibygningen på Grønneviksøren siden det der allerede fantes infrastruktur for slik virksomhet. Bergen kommunen etablerte sementstøperivirksomhet på Grønneviksøren allerede på 1930-tallet, som en del av moderniseringen av vann og avløpssystemet i Bergen. Avløpsrør i sement var en viktig komponent i utviklingen av et moderne sanitært system i Bergen, og for å kunne etablere et sammenhengende kloakksystem etablerte kommunen eget støperi. Det kommunale sementstøperiet lå først på Nygårdstangen, men ble på 1930-tallet flyttet til Grønneviksøren. Sementstøperi i regi av kommunen må sees i lys av utviklingen av moderne sanitære systemer og av den store betydningen hygiene og sykdomsbekjempelse fikk for byutviklingen fra 1850-årene og utover. Fra 1850-årene foregikk det en langsom revolusjon i de sanitære forholdene i Bergen. I 1855 ble det kommunale vannverket satt i drift, og fra 1870-årene ble det gradvis bygget ut lukkede kloakksystemer. Frem til da hadde avløpshåndteringen bestått i åpne grøfter, veiter, avløpsrenner bygget av tømmerstokker eller tørrmurt i stein. Fra 1870-årene ble det bygget kloakkledninger av glaserte leirrør, og i 1898 ble det tatt i bruk sementrør for å bygge et helhetlig og moderne kloakkhåndteringssystem. Selv om det i lang tid fremover også fantes utedoer og kagger i Bergen, innebar utbyggingen av et moderne sanitærsystem basert på sementrør og kummer at det tidligere avløpskaoset i byen etter hvert ble ordnet opp i og lagt under bakken. Med sementkloakker i store dimensjoner kunne alt spillvann og vannklosettinnhold fjernes fra byens nærhet. Ved hjelp av rørsystemet ble kloakken sendt ut i Byfjorden og Puddefjorden. Da Norge ble okkupert under andre verdenskrig ble store deler av sementproduksjonen og støperianlegg tatt til tyskernes egne formål, herunder det kommunale sementstøperiet på Grønneviksøren. For å bygge ubåtbunkeren og festningsanlegget «Bruno» var det også nødvendig med et produksjonsapparat for å bygge ferdigbetongelementer: Dette var grunnen til at det kommunale sementstøperiet på Grønneviksøren ble tatt, utvidet og bygget om til et produksjonsanlegg for spennbetongbjelker. På Grønneviksøren var det allerede kaianlegg, kran, taubane og sandsilo. Ved å bygge på anlegget med en ny hallbygning, ble det mulig å støpe og laste bjelker på opptil 21 tonn på lektere som fraktet bjelkene ut Puddefjorden til «Bruno». Bjelkene var fundamentet for ubåtbunkerens takkonstruksjon som ble påstøpt et stålbetonglag på mellom 4 og 6 meter som skulle beskytte anlegget mot bombing. For å bygge båtbunkeren «Bruno» alene gikk det med én norsk årsproduksjon av sement. Støperibygningen er oppført i eksponert utmurt bindingsverk i grove dimensjoner. Det er en hallbygning med en grunnflate på ca. 1400 kvadratmeter. Det er to rader med søylepunkter. Bygningen er utstyrt med tre H-bjelker i stål som trolig ble brukt til å heise betongelementene ut av bygningen. Byggemåten med eksponert utmurt bindingverk er meget spesiell i Bergensområdet, hvor slike konstruksjoner som regel enten er forblendet med murpuss på netting eller dekket med trepanel. Konstruksjonstypens sjeldenhet gir bygningen kulturminneverdi, sammen med dens spesielle historie som er vevd sammen med både moderne sanitærteknisk utvikling og særlig krigshistorien der sement som byggemateriale var en viktig ressurs for okkupasjonsmakten. Frem til 1999 stod bygningen inntil det kommunale betongstøperiets eldre bygninger, denne ble da revet. Under krigen skal de også ha blitt bygget en bunker nær støperibygningen. Bruno ble bygget fordi Storbritannia og Sovjetunionen var avhengige av leveranser fra USA under annen verdenskrig. På bakgrunn av erfaringer fra første verdenskrig med en effektiv britisk blokade av Nordsjøen, ønsket den tyske marineeledelsen å bygge opp en sterk ubåtflåte for å kunne true de alliertes forsyningslinjer til sjøs. Anlegget som hadde dekknavnet Bruno, tjente som hovedkvarter for tyskernes 11. Unterseebootsflottille som utover krigen fikk tilført en rekke ubåter. Betongstøperibygningen på Grønneviksøren var en av forutsetningene for å kunne bygge «Bruno», og er sett i sammenheng med den interessant både som selvstendig krigsminne, men og som supplerende krigsminnesmerke om et av okkupasjonsmaktens viktigste militære anlegg i Norge. Referanser: Grieg-Smith, Sven-Erik (2012). Ubåtbyen Bergen. I Yngve Nedrebø & Paul Sedal (red.), Bombemål S/N 102 Bergen: De allierte bombeangrepene på Laksevåg i 1944 og 1945 (s. 31-68). Oslo: Spartacus.

Teksten er hentet fra Riksantikvarens register Askeladden og gjengitt ordrett under NLOD 1.0. Storie har ikke endret den.