Mariakirken kirkested

Ruin av Mariakirken, Oslos kongsgårdkirke fra midten av 1000-årene. 1:e fase en enskipet trebygning(stavkirke). 2:en fase romansk steinkirke med et skip, kraftig vesttårn, kvadratisk kor og apsis. I 3:e fase ca 1300, fikk kirken ny vestfront med to flankerende hjørnetårn, tverrskip og korforlengelse mot Ø. Kongelig gravkirke. Oppgitt som kirke i 1540-årene. STA. MARIA (KONGELIGE KAPELL), Gnr.234 bnr.43. Den eldste Mariakirken var en stavbygning i stolpekonstruksjon, bygget på samme sted som der den seinere steinkirken ble reist. Den hadde rektangulært skip (ca. 10 x 7 m) med smalere, nær kvadratisk og rettavsluttet kor (ca. 4 x 4 m). Stolpene i nord- og sørveggen i skipet var gravd ned fra en vegg-grøft. Vestveggen hadde fire jordgravde stolper. Utenfor denne var det en smal svalgang, og vest for denne var det flere graver (Christie 1966). Kirken er datert ved mynter til tiden rundt 1050 eller kort etter (Schia 1991:111f), en datering som harmonerer bra med tradisjonen om at det skal ha vært kong Harald Hardråde (1046-1066) som bygde den første Mariakirken (JN 573, Nicolaysen 1862-66:29f). Eldste skriftlige omtale av en Mariakirke i Oslo er i 1197 i forbindelse med kong Sverres kamper med baglerne: «Sigurd av Mostad og Øystein Ragnvaldsson med møringane skal leggje ut åt Øyrane attmed Mariakyrkjegarden langs Sørstretet» (Sverre-soga kap. 134). Omtalen her gjelder en steinkirke bygd på 1130-tallet (Eide 2007). Den hadde rektangulært skip og smalere, nær kvadratisk kor med apsidal avslutning. Det er to lisener inntil hver av langveggene i skipet. Det var inngang fra nord og sør omtrent midt på skipet, sannsynligvis også inngang fra vest. Et større tårn i vest er bygget sekundært inn mot skipets vestmur, trolig med et herskapsgalleri som vendte mot øst mot koret. Det er antagelig føyet til på 1200-tallet. Trolig samtidig er også koret noe utvidet mot øst, slik at det fikk en rektangulær form. Før 1300, trolig fra tidlig på 1290-tallet, ble kirken ombygd i tegl (Horgen 1995). Koret ble revet og tverrskip mot nord og sør ble reist inntil det gamle skipet i øst. Det var inngang til begge disse fra vestveggen. Nytt rektangulært kor ble reist øst for tverrskipene. Bredden var omtrent den samme som skipet i den romanske kirken, som ble beholdt. Trappeløp i østmuren i begge tverrskipene har trolig gått opp til et lektorium. Et sakristi (nevnt 1321, DN V:66) ble føyd til på korets nordside. I vest ble det gamle tårnet revet og det ble bygd ny vestfasade med hjørnetårn på hver side av skipets forlengelse. Tårnene ble forsterket med fire støttepillarer ved hjørnene mot vest (Fischer 1950:82f). Bygningens samlede lengde ble nå 57 meter. Til anlegget hørte en prostegård (nevnt 1331, DN IV:194) og en prestegård (nevnt 1336, DN IV:296). Kirken ble kollegiatkirke på 1290-tallet (Nicolaysen 1862-66:29). I 1308 ble sancte Marie Asloensis en av de 14 norske kirker som pave Clemens V lot kongen få råde som sine kapeller (DN I:113), og i 1314 forordnet kong Håkon V Magnusson at prosten ved kirken i tillegg skulle være kronens kansler (DN I:143). I tillegg til høyalteret er det kjent 10 altere i kirken i løpet av middelalderen (Nicolayssen 1862-66:29f). Kong Håkon V ble gravlagt i høykoret i kirken i 1319, ved siden av dronning Eufemia, død i 1312. Gravkammeret for disse er utgravd arkeologisk og skjelettene tatt vare på. Kammeret var murt opp som en dobbeltgrav midt i sentrallinjen for kirken. Nær ved var også graven til kongens svigerfar, kong Witslaw 2 av Rügen. Han døde i 1302. Kong Håkon VI Magnusson og muligens kong Magnus Eriksson er gravlagt i kirken. Det er funnet flere gravplater inne i kirken. Kirken var gravsted for etterkommerne av Håkon Vs datter Agnes, kalt Sørumslekten (Roaldset 1996). Det har vært kirkegård rundt hele kirken. Store deler av den murte kirkegårdsmuren mot nord og sør er funnet. De nederste delene av sørmuren er bevart over bakken. Kirkegården har vært utvidet mot vest, trolig i forbindelse med kirkens utvidelse rundt 1300. Både den eldre og den yngre kirkegårdsmuren er fjernet her pga. jernbanearbeider. Også østre avgrensning av kirkegården er utvidet, vel i samband med utvidelsen av koret før 1300. Dette var samtidig vestmur i kongeborgen. Den er bevart som en lav ruin og står inntil den eldre sørmuren i kongeborgen. I 1493 hadde kirken en prestestand bestående av prosten, seks kanniker og seks vicarier (DN XVIII:130). Kirken fikk trolig store ødeleggelser i 1523 da byen brant. En del av klenodiene ble før brannen brakt i sikkerhet til Akershus (DN VIII:528). Det finnes flere sekundære støttepilarer inntil sørmuren, to utvendig og en innvendig i skipet og to støttepilarer inntil hvert av hjørnene i sørmuren i søndre tverrskip. Dette har sammenheng med at fundamentene i søndre del av kirken har sunket. Kirken skal ha stått til forfalls i 1542 og bygningsmaterialet gitt til byens borgere for nedriving. Før 1545 var dens inntekter og eiendommer lagt til Halvardskirken. I 1549 fikk prosten pålegg om å avgi kirkens messeklær og klokker til Halvardskirken. I 1598 sto kun et stykke av muren igjen (Nicolaysen 1862-66:29f, 724). I 1389 nevnes en gave: til Mari kofwans bygning eina seng swa goda sem fiorar merker peninga (DN IV:571), altså ei seng verdt fire mark penger til vedlikeholdet av et kapell (stúka) eller rom i tilknytning til selve kirkebygningen. Muligens kan det dreie seg om det tilbygget som vises inntil nordre korsarms vestvegg på Fischers grunnplan av kirken, trolig omtalt som Mariu altara j norddra wængenum j Mariu kirkiu (DN II:412, 1370) og Mariu alters i nørdræ væynggenum i Marie kirkæ j Oslo (DN V:773, 1451). (Kildegjennomgang til registrering av middeladerkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-112).

Teksten er hentet fra Riksantikvarens register Askeladden og gjengitt ordrett under NLOD 1.0. Storie har ikke endret den.