Madla middelalderske kirkested

MADLA, gnr. 38 Madla (Madla sogn). Eldste omtale av en kirke på (gnr. 38) Madla er i 1355 (Malla kirkiu, DN IV:374), men prest ved kirken nevnes allerede i 1298 (Thordo rector ecclesie de Mollum, DN IV:36). En middelalderkirke i tre ble i 1685 erstattet av en liten langkirke i tømmer. Denne ble revet i 1865 og ny kirke oppført på nabogården (39) Reveim en drøy kilometer mot nordvest. Den gamle kirkegården er fortsatt synlig. Gården lå i seinmiddelalderen til ætlinger av tidligere lavadel (Lindanger 1983:227ff). Ca. 1620 var Randaberg og Madla anneks til Stavanger domkirke, men det var skolemesteren som var «rett sogneprest» til Madla og han gjorde tjeneste ved kirken hver fjerde eller femte søndag – «epter leiligheedenn» (St.S. 87f). Til samme tid ble det notert at Madla kirke hadde stått til forfalls, og at biskop Laurits Clausen Scabo (1562-1626) i 1615 hadde finansiert byggingen av nytt kor. I 1706 ble det bestemt at preken ved Madla kirke skulle utføres av høreren ved Stavanger latinske skole, men gudstjenesten for øvrig av den øverste eller nederst kapellan i Stavanger eller av en annen neste sogneprest på landet. 1741 ble Madla anneks under Håland kirke (Løwold 1888:32). Kirkegården er fortsatt intakt, og det står fortsatt et gravminne i metall på stedet. Den ligger innenfor et område avgrenset ved steingarder, mellom Gåseberget og Hafrsfjord skole, rett inntil/nord for sistnevnte. Sognet bestod av de 4 gårdene Madla, Revheim, Sør-Sunde og Nord-Sunde (Tjelta 1980:654). Kirken ble lagt til katedralskolen i Stavanger engang på 1300-tallet, og biskopen eide gården i tiden da konflikten med kannikene raste som verst rundt 1300. Han skal selv ha ansatt sira Tord, nevnt 1298 (Lindanger 1983:229). Så seint som rundt 1620 lå Madla kirke fortsatt som anneks under skolen, skolemesteren var dens sogneprest og holdt tjeneste i Madla hver fjerde eller femte søndag – epter leiligheedenn (St.S. 88). Ca. 1620 var alt inventar nytt, en gave fra biskop Skabo (St.S. 88). I en gravhaug på Madla ble det i 1886 funnet et blykors med en latinsk innskrift i runer på den ene siden, og en Kristusavbildning på den andre (Løwold 1888:33f). Under selve kirkegårdsmuren, ved inngangen, lå det fram til ut på 1800-tallet en gravhaug (Lindanger 1983:227). (kartreferanse: AK 022-5-1). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkesteder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21 - oppdatert tekst 2016) Eldre beskrivelse: Lengst i NV:1) Middelalderkirkegard, omgitt av steingard, unntagen mot Ø, der den er avskåret av vegen. Kirkegarden er rektangulær med inngangsport i SV, med to portstein. Inne på kirkegarden, som er grasskledd er det tydelig spor av graver, bl.a. et stående gravminne i støpejern fra 1820. Kirkegardens mål 26 m SV-NØ 31 m NV-SØ.Inne på kirkegarden og ca. 3 m SV for det bevarte støpejerns gravminnet:2) Kirketuft, grassbevokst, uklart markert og lite tydelig i terrenget. Framtrer som en svak rektangulær fordypning, orientert Ø-V, L. 12 m, br. 5,5 m. Innvendige mål, dybde 0,2 m.Inntil og SØ for kirkegardsmuren og inne i hagen til Madlasandnes nr. 7:3) Gravhaug, rest av, bare SØ lige halvdel be- vart, bygd av jord og stein, bevokst med grass og hageplanter. Virker omrotet, klart markert og tydelig i terrenget. L. NØ-SV, 13 m br. 8 m, h. 3/4 m.

Teksten er hentet fra Riksantikvarens register Askeladden og gjengitt ordrett under NLOD 1.0. Storie har ikke endret den.