Kirkvoll - Tydal gamle kirkested

KIRKVOLL (TYDAL), gnr. 181 Kirkvoll (Tydal sogn). Til tross for at Tydalen fortsatt led under skadevirkningene etter Svartedauden og bygda ikke hadde flere enn fire-fem gårder med bosetning i 1520, nevnes Tydall kircke i 1589 (Thr.R. s. 54) med 10 sognebønder. Kirken stod da på det stedet hvor gården (gnr. 181) Kirkvoll ble gjenryddet få tiår seinere, for innskriften på en gravhelle som fortsatt oppbevares på gården viser at folk ble gravlagt på kirkegården her så sent som i 1664. Kort tid etter ble kirkestedet ifølge Schøning flyttet: “Den Gaard Aune, paa hvis Grund Tydals Kirke nu [1773] staaer, ¾ Mil omtrent vesten eller neden for den Gaard, Kirkvollan, hvor den stod tilforn, men blev fløttet derfra Ao. 1696 (…) Den er en af de saa kaldte Gave-Kirker, og har smukke og tildeels prægtige Ornamenter eller Inventarier”. I følge Kraft (1832:596) hadde kirken på Aune svært lav tiendeinngang men en stor oppspart kapital: “I 1819 [ejede Kirken] en Rentebærende Capital af 928 Spd. 85 Sk., hvilken er tilligemed Kirkens temmelig kostbare Inventarium og Ornamenter tilveiebragt ved Gaver, da denne kirke en Tid lang var i Ry i Nabobygderne”. Tydal kirke var av de kirker i Trøndelag som ifølge Brodahl (1940-42:225ff) fikk flest gaver på 16- og 1700 tallet, både store og små. Siden den viktigste ferdselsåren mellom Trondheim og hele mellom-Sverige via Herjedalen i gammel tid gikk over Selbu og Tydalen, hvilket også Olaus Magnus påpeker i 1555, kan mye av gavene ha kommet fra reisende. Kirketuften på Kirkevoll må fortsatt ha vært synlig på slutten av forrige århundre, for presten Ole Stuevold Hansen oppgir da kirkens omkrets til å være “omtrent 14 Alen bred og 20 Alen lang” (12,5x8,8 m). En arkeologisk registrering av den delvis framgravde tuften i 1985 viste en omkrets for et rektangulært fundament på 7,6x6,8 m. En søkesjakt øst for dette fundamentet avdekket på et punkt steiner av samme type og lagt på samme måte som syllmuren i skipet, så kirken ser derfor ut til å ha hatt et kor med en utstrekning på minst 3x3,8 m. I 1957 satte menighetsrådet opp en minnestein på det stedet hvor kirken i følge tradisjonen skal ha stått, og som det seinere skulle vise seg hadde steinen havnet i det nordøstre hjørnet av skipet. Da lokale interessenter torvet av deler av tuften i 1983 ble det funnet en mynt preget i Flandern på 1200-tallet. Funn av skjelettdeler og kister gjennom årene viser at kirken har hatt kirkegård på alle sider. Gravleggingsområdet ser ut til å ha hatt en utstrekning på omlag 20x30 m med største lengde nord-sør. I kirken på Aune står i dag to utskårne planker som skal ha hørt hjemme i den gamle kirken på Kirkvoll. Plankene er noe over 2 m lange og har gjennomskåret dekor den øverste meteren og har utgjort vangestykkene på en benk. På stilmessig grunnlag kan de dateres til (første halvdel av) 1300-tallet. Tydal kirke var både i 1589, 1773 og 1898 anneks under Selbu (Brendalsmo 2006: 539ff m/ref.). Schøning nevner fornminner på Kirkvoll (I:37): “Saa rart det er at see Kiæmpe-Haue i Sælbo, hvor mig intet af det Slags Mindesmærker forekom, saa almindelige eller giængse ere de i Tydalen. Foruden en temmelig stor Kiæmpe-Haug, beliggende ved Broen over Dvæla-Elv; foruden adskillige deraf, som findes, dels paa Aunes, især paa Øster-Aunes Marker [...] deels ved Gaarden Kirkvollan”. Det er i dag ingen synlige fornminner på Kirkvoll. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkesteder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-70) Eldre beskrivelse: Kirkvoll kirke. Kirke på Kirkvoll nevnt 1589, og betraktes som middelaldersk. Ant. bygget ca 1200-tallet på grunnlag av kirkens bevarte vanger som i dag oppbevares i kirken på Aunet. Kirken skal være revet senest 1696, da nykirken på Aunet sto ferdig. (Anm: Etter E.Horg: Siste grav og stein nedsatt på kirkegården, 1695. Steinen oppbevares nå på låven til Kirkvoll gård sammen med en dør som tradisjonelt skal være kirkedøra. Graving i 1985 av Kyllo resulerte i ett myntfunn, norsk mynt ca 1300 - etter Ingebrigt Kirkvoll 1989) Minnestein reist på stedet ligger midt i tuften. Grunnmurene gjenfunnet 1985 ca 0,1-0,2m under markplan, bygget av heller uten bindemiddel. Murens bredde varierte mellom 0,5-0,7m. Ikke spor etter treverk på steinene. Tufta måler 7,6m Ø-V-lengde, og 6,8m N-S-bredde. Stemmer meget godt overens med opplysninger fra Tydalsboka, B1-s.168. Intet tydet på kor mot Ø. Tufta er i dag markert med steiner i hvert hjørne lagt av grunneieren. Prøvegraving av grunneier samt Ragnar Kyllo 10-11 august 1985 førte til gjenfinning av kirketufta. Utstrekning av kirkegården: Mot Ø: 7,5 m fra korskillet. Mot S: 16,5m fra S-dre grunnmur. Mot V: 9m fra V-stre grunnmur. Mot N: Hele området mellom N-dre grunnmur og fjøset, dvs. 7,5m. Det er ikke påtruffet skjelettrester i områdene utenfor det markerte kirkegårdsområdet. På kirketufta har det tidligere stått et stabbur.

Teksten er hentet fra Riksantikvarens register Askeladden og gjengitt ordrett under NLOD 1.0. Storie har ikke endret den.