Gullholmen

Ut mot holmens S-kant og på høyeste punkt, lengst i V: 1. Rundrøys. Klart markert, av større rundkamp og mindre strandstein. I midten avlang fordypning, l NV-SØ 3,5m, br 2m, dybde 0,5m. Sterkt overtorvet, tett tilgrodd med gress, liljekonvall, einer og et par store bjørketrær. D 6m, h 1,2-1,3m. Likeledes på høyeste punkt, 4m Ø for 1: 2. Ditto rundrøys. Av samme materiale som 1. I midten avlang grop, l N-S 2m, br 1m, dybde 0,2m. Tett bevokst med einer, gress, liljekonvall og noen løvog bartrær. 2 store bjørketrær i Ø-kant. D 6m, h 1,2-1,3m. Kant i kant og VSV for 2, nærmest trekantet rygg av samme materiale som røysene. St tvm 3m, h 1,5m. Masse til røysene er sannsynligvis tatt fra denne. Påvist av Reidar Vik, Sjøvik, 1770 Aremark. Tradisjon: Navnet Gullholmen har den fått fordi det finnes en nedgravdskatt på øya - en kobberkjele fylt med gullmynter. Hver torsdagsnatt mellom 12 og 1 om natten brant et blått lys overstedet hvor skatten var nedgravet, og den som grov 3 torsdagsnetter på rad, han ville finne skatten. Men han måtte være helt tyst under arbeidet, samme hva han hørte eller så. Mange hadde forsøkt å grave, men alle var blitt skremt bort før de hadde fått så mye som et glimt av skatten. En ung mann mente at han nok skulle få fatt i denne skatten. Første torsdagsnatta grov han hele den timen lyset brente. Likeså neste torsdagsnatt. Tredje torsdagsnatten var han kommetdypt ned, og plutselig synes han å høre metall støte mot metall. I det samme kom en sort hund farende opp av hullet med luende øyne og grinende kjeft. Selv om han skalv av redselklarte mannen å holde kjeft og grave videre. Da sprang en kullsvart geitbukk opp av hullet med senket hode og gnistrende ragg. Angsten rev og slet i mannen, men han bet tennene sammen for ikke å skrike. Enda et spatak tok han og med ett så han hanken på kobberkjelen med gullpengene som strålte mot han. Idet han bøyde seg ned for å gripe om kjelehanken så han en kjempemessig svart okse med rødsprengte øyne og veldige horn komme mot seg. Han grep til om kjelehanken, men merket i det samme at det var oksens horn han fattet om, satte i et skrik og falt sanseløs om. Da han kom til sans og samling igjen, var det blå lyset borte, spaden lå ved siden av ham og alle spor etter gravingen var borte. Etter Martha Østenvig: Aremark og Øymark Sparebank 1851-1951. Halden 1951 s 18 f.

Teksten er hentet fra Riksantikvarens register Askeladden og gjengitt ordrett under NLOD 1.0. Storie har ikke endret den.