Elda kirkested - Namdalseid gamle kirkested

ELDA (NAMDALSEID), gnr. 138 Elda (Ås sogn). ELDA (NAMDALSEID), gnr. 138 Elda (Ås sogn). Kirken sto på bnr. 8 av (gnr. 138) Elda, men kirkestedet ble på 1850-tallet flyttet til (146) Ås noen kilometer lenger nord i bygda. Schøning var i 1774 (II:173) heller summarisk: “Et kort Støkke sønden for denne Gaard [140 Hanemo] staaer Elidens Kirke, ved en Gaard, af samme Navn, som den gemeene Mand nu almindelig kalder Ella eller Eilla”. Kraft i 1835 gir litt flere opplysninger: “Eildens Annexkirke, under Beitstadens Præstegjeld, er en Træbygning opført omtrent Aar 1700, efterat være engang i Fortiden lagt i Aske af Lynild”. Brannen skal ha funnet sted i 1690, noe som stemmer godt overens med at kirkens gamle alterplate er blitt gjenanvendt som gravstein for en mann som døde i 1703. På bakgrunn av kirkeregnskapene fra andre halvdel av 1600-tallet kan det muligens leses ut av reparasjonsbeskrivelsene at kirken som brant i 1690 var en stavkirke med svalgang. Den nye kirken ble trolig reist 1702-1705, og den fikk stå til rundt 1858. På dette tidspunkt sto nykirken på Ås ferdig, en langkirke av tømmer med takrytter. Deretter ble 1700-tallskirken på Elda revet. Den gamle kirkegården skulle være hjelpekirkegård for sørparten av sognet. Elda kirke var i 1589 anneks under hovedkirken på Solberg i Beitstad prestegjeld. Gårdstunet på Kjerk-Elda lå tidligere mellom kirkegården ytterst på åsryggen og dagens tun, som i sin tur ligger midt i det gravfeltet Schøning beskrev i 1774. Da kirkegården rundt 1972 ble utvidet mot nord og ny parkeringsplass ble anlagt, ble samtidig store deler av en enorm haug med kokstein (nær 30 m i diameter og 3-4 m høy) fjernet (Brendalsmo 2006:647 m/ref.). Et krusifiks fra kirken henger i dag i kirken på Ås og er datert til rundt 1300 (Brendalsmo & Frøysaker 1997:44). Det finnes ingen indikasjoner på et tidligere prestebol til kirken på Elda. “Midt i Gaarden omtrent staaer en liden spids Steen, der uden Tvil er en Levning, af en her opsat, men siden afbrudt Bautastein; ei langt fra hvilken har ligget en rund Høi, som nu er udgraven eller forandret til en Kiælder. Et Støkke fra desse, norden for Gaarden og Kirken, har været en gammel Domplads. Man seer der en temmelig stor Steen, men vesten for den endeel mindre, i en Kreds satte Steene, som have været 8te i Tallet, skiønt endeel nu ere borte. Denne Domplads har været liden; thi dens Diameter er kun 14 Skridt. Vest for Dompladsen ligger en meget anseelig stor rund Haug, men som nu, for det meeste, er udgraven, hvilken har været sammenkastet af Grus, samt store og smaae Steene. Deri skal være fundet et Sværd og Heste-Sko” (Schøning II:173f). På nåværende gårdstun er det eneste som i dag er igjen av gravfeltet en enslig stein fra hans Domplads. Kirken sto for enden av gravfeltet, ytterst på odden. “Strax ved Kirken er en Bakke, kaldet Eill-Skiollen, hvorunder en Kilde, med meget lifligt Vand, der aldrig fryser. Om Vinteren stiger en Damp op af Kilden” (Schøning II:173f). Kilden strømmer fritt den dag i dag, rett inntil husene på Nedre Elda som ligger nedenfor åsryggen med kirkestedet.

Teksten er hentet fra Riksantikvarens register Askeladden og gjengitt ordrett under NLOD 1.0. Storie har ikke endret den.