Bø kyrkjestad - Kyrkjegarden Bø på Selja

BØ (SELJA, hovedkirke), gnr. 56 Bø (Hove/Selje sogn). Eldste omtale av en kirke på (gnr. 56) Bø er i Odd munks saga om Olav Tryggvason (Saga Óláfs Tryggvasonar, kap. 21). Her nevnes flere kirker på Selja: «Oc i Selio ero fim kirkivr ok þar er fylkis kirkia ok Kriz kirkia ok Mariv k. ok Mikials k. Albanvs k. ok Svnnifo k.». Ifølge Djupedal (1966:43) skal «fylkis kirkia» være identisk med den kirken som i førstningen sto oppe ved helleren der Sunnivakirken seinere ble reist. Deretter skal dette eldste bygget være «flyttet» over til gården Bø. Ifølge Nybø (2000:203-207) var Albanuskirken opprinnelig bispekirke før den ble overdratt benediktinerne rundt 1100, og Sunnivakirken ble reist for å markere martyestedet i likhet med terrassen. Dermed blir det rimelig å se kirken på Bø som fylkeskirke, og det er sannsynlig at den hadde slik status fra begynnelsen av. Trolig er det Bø kirke som menes i et brev i 1342 der erkebiskopens kommende visitas i Firdafylke omtales, og der denne skulle komme «fyrst til stadærss» (DN VIII:150), hvilket kan forstås som «først til hovedkirken», dvs. «staðr» i betydningen kirke med flere prester – hvilket ville høve godt med at erkebiskopen, som jo kom nord fra Nidaros, begynte på Selja. Dette støttes av en omtale i 1338 av «sira Aaslake hofudpreste j Seliu» (DN VII:136), samt også fordi kirken i 1322 (DN III:110) og 1338 (DN X:31) hadde leieprest – en ordning som kun fantes ved fylkeskirker og andre sentralkirker. Likevel ser det ut til at kirkens status endret seg raskt til å bli en regulær sognekirke. I 1340 klaget erkebiskopen over at «sognekirken vår på Selja» var i dårlig stand på grunn av vanrøkt (DN IX:127), og sognet nevnes også på slutten av 1400-tallet (DN XII:257). I 1654 ble kirkestedet flyttet tvers av sundet inn på fastlandet til (56) Selje prestegård, hvis opprinnelige navn er Hove (NG 385, 392), og hvor den nåværende kirken bygd 1866 står nede på et nes. Det er også først ca. 1600 at vi finner sikker omtale av prestebol til Bø kirke, og da har Hove denne funksjonen (JBB 96). Ifølge Djupedal (1966:67) bodde presten på Bø fram til reformasjonen, og Hove var den største og beste gården Bø kirke eide. Ved prestens flytting etter ca. 1550 ble øya liggende ubebodd til ut på 1800-tallet (Djupedal 1966:74ff). Kirkens inntekter til fabrica er ikke ført ca. 1330, noe som vel skyldes at det mangler et blad. Det samme gjelder for mensalgodset, som er ført under Prest tekian i Bø i Seliu ok Sunnifu kirkiu (BK 8a), at opplysninger om en del av dette mangler (Halvorsen & al 1989:9). Allerede i 1408 (BK reg.) var Bø kirke slått sammen med Sunnivakirken på andre siden av øya (NG 385). I tida 1340 til 1536 mangler det kilder til opplysninger om prester ved kirken på Bø, men det betyr ikke at de ikke var der – kun at kildematerialet er tapt. Ca. 1600 var Bø hovedkirke med Vågsøy kapell som anneks (JBB 96). Det finnes et flyttingssagn for kirken på Bø: ”Da Indbyggerne paa Fastlandet ikke længere vilde have Kirken paa den Ø Selø og begyndte at bygge en ny Kirke paa det Fastland, blev Tømmeret om Natten forfløttet fra Landet ud paa Øen, uden noget Menneskes Hjælp. Man mærkede, at Kirkens Forfløttelse maatte ikke behage Dødningerne, saalænge deres Ben og Legemer blev liggende paa Øen; derfor tog man sig fore at opgrave de nyligst nedsatte Legemer samt mange løse Ben og begrov dem paa det Fastland. Siden blev Bygningen urørt, da Dødningerne paa Landet handhævede den mod dem, som blev igjen paa Øen” (Thrap 1902:8, avskrift av sagn skrevet ca. 1760 – se Djupedal s. 89). I 1776 ble kirken og gjeldet omtalt som følger: ”Hove-Kirke kaldes endnu ofte i daglig Tale Selløe-Kirke, ligesom Hove-Kald heeder gemeenlig Selløe-Kald, af den lige over for Præstegaarden beliggende Øe Selløe, hvor Kirken tilforn har staaet, og hvor endnu sees mange Levninger af den bekiendte St. Sunnivæ (eller rettere St. Albani) Kloster, nemlig Taarnet i sin fulde Høide tillige med Taarn-Trappen, og i Klosteret selv adskillige Munke-Kieldere og et Capell, med videre (…) Ellers kaldes og Hove-Kirken undertiden Stat-Kirken, fordi den er en Sogne-Kirke for Statlandets Beboere” (Strøm II:302). (kartreferanse: AH 095-5-3). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-69 - oppdatert tekst 2016) Eldre beskrivelse: Steingjerdet som omkrinsa gravplassen er svakt synlig som ein liten forhøgning i landskapet. Muren er målt til å vere ca 44x44 m. I ei lidar laserskanning frå fly i 2009 framstår gravplassen som kvadratisk, avgrensa av ein mur med ei grøft på utsida. Tufta etter kyrkja er synlig på den nordlige halvdelen av gravplassen. Kyrkja skal ha målt 12,5 m (skipet) med eit 5m langt og 6 m breitt kor. På bakgrunn av laserskanninga ser ein at kyrkjas lengd er på om lag 20 m med ei breidd på 8-10 m på det breiaste. Ei eldre avgrensing rundt kyrkjetufta framkjem og av laserskanninga. Det kan vere snakk om den eldste gravplassen, som måler ca 20x35 m. Det stemmer godt overeins med mål på gravplassar frå tidlig mellomalder. Laserskanninga syner og to torvtak V for gravplassen samt ei mindre tuft A for gravplassen (lok. 7). Tufta ligg A for gardsvegen og nesten heilt i strandkanten.

Teksten er hentet fra Riksantikvarens register Askeladden og gjengitt ordrett under NLOD 1.0. Storie har ikke endret den.